Denne er til deg, www.jannetove.blogspot.com.
Du var gift med ein mann du elska, han fekk kreft og du følgte han i alle dei gode og tunge stundene fram til han døde. I tida etterpå sovna du med klump i halsen og våkna med angst i magen. Det vart vanskeleg for deg å forestille deg, at det er eit liv etter døden. For den som ikkje dør.
Den 26. desember 2004 døde 226.000 mennesker i tsunamien i Sørøst-Asia. Aceh i Indonesia vart hardast ramma. I dag takkar dei Allah for at tsunamien kom. Livet i Aceh før tsunamien var krig, vold og frykt. No er det fred. Det indonesiske folket trur på Hikmah, som er ein religiøs overbevisning om at det vil komme noko godt ut av det verste. Og med denne overbevisningen klarte det indonesiske folket å finne eit liv etter døden. Dei fleste familiar mista ein eller fleire familiemedlemmar. Mange sto igjen utan den vakre kona si, eller den trygge mannen sin. Men få månadar etter tsunamien, var dei fleste gift på nytt. Ifølgje Hikmah, så ville dei som fortsatte å elske Gud og tenke positivt etter tsunamien, få ei gave som gjorde livet deira bedre enn før katastrofa.
Du skal ikkje ha dårlig samvit for å fortsette livet ditt, Janne. Du tenkjer fortsatt på Bjørn kvar dag og du steller grava hans. Menneska som skuler på deg, fordi du har funne deg ein ny kjærest, kan kanskje tenkje på korleis det hadde vert i Indonesia, om alle dei etterlatte etter 226 000 mennesker, skulle fortsette å pleie sorga si til evig tid. Det vert ikkje fred av sånt. Det er uendeleg trist når eit menneske dør, men me som sit rundt, har ingen glede av å sjå på at den som sit igjen nærmast, dør også. Den største gleda me kan få, er å sjå at det triste draget om ansiktet ditt, kan mildne litt. Det betyr ikkje at du har gløymt alt, men at du er blitt sterk nok til å gå vidare i livet - til glede for deg sjølv og dei som fortsatt er rundt deg. For det er eit liv etter døden også. Iallefall for dei som ikkje dør.
Stabilt sideleie er ut.
Eg likar å tenkje at eg er eit moderne menneske. Eg begynnar riktignok å trekke på åra, men viss eg treng ein sjølvtillit-boost, kjøper eg berre ei flaske vin:
- Kan eg få sjå legitimasjon?
- Klart du kan! Men mulig du ikkje kjenner meg igjen på bildet. Det vart tatt når eg var 18. Mykje har endra seg på 13 år, gitt...
Eg syns det er så morsomt å sei dette, at vinsamlingen begynner å bli ganske stor etterkvart.
Men å vere eit moderne menneske, innebærer mellom anna at du må like endringar. Du må ta nye IKT-løysningar på strak arm, du må gå stødig på utrygg is og du må holde deg oppdatert. På alt. Du visste vel at Pam i Home & Away er blitt gravid??
Men innimellom glipper det litt. Innimellom får eg litt overdose av endringar. I stjålne øyeblikk kan eg arrestere meg sjølv i å savne Brev-Giro, blodpølse, Kiss-kort, Ball-gensaren, Fragglene, Rubiks kube, Ghostbusters - og i dag savna eg til og med stabilt sideleie.
For det heiter ikkje det lengjer. Eg var på førstehjelpskurs i dag, og fekk ein nødvendig repitisjon på livreddande innsats. Men vart litt overraska over kor mykje endringar som har skjedd i livredning dei siste åra. Eg er jo glad for all ny forskning på korleis ein meir effektivt kan redde liv, så at 15 kompresjonar er vorte til 30, syns eg er strålande. Og eg forstå poenget med at det ikkje er vits i å leite etter pulsen lengjer. Og eg klarte også å svelgje at det ikkje lengjer heiter gjenopplivning. No heiter det livredning. Lingvistisk er det eit bedre ord. Eg kjøper den.
Men når den sympatiske sjukepleiaren fortalte at det heller ikkje heiter stabilt sideleie lengjer, så vart det ein endring for mykje for meg. No heiter det sideleie. Men det er altså ikkje stabilt, lengjer..? Det kan jo unekteleg høyres ut som ein bagatell, men når me til og med må endre på det som er stabilt, så begynner den mentale alderen min å løpe løpsk. Den spring mot dei gamle grinebitarane, som fortsatt svergar til Brum, kamferdrops og bukseselar.
Eg må visst kjøpe ei ny vinflaske i dag...
- Kan eg få sjå legitimasjon?
- Klart du kan! Men mulig du ikkje kjenner meg igjen på bildet. Det vart tatt når eg var 18. Mykje har endra seg på 13 år, gitt...
Eg syns det er så morsomt å sei dette, at vinsamlingen begynner å bli ganske stor etterkvart.
Men å vere eit moderne menneske, innebærer mellom anna at du må like endringar. Du må ta nye IKT-løysningar på strak arm, du må gå stødig på utrygg is og du må holde deg oppdatert. På alt. Du visste vel at Pam i Home & Away er blitt gravid??
Men innimellom glipper det litt. Innimellom får eg litt overdose av endringar. I stjålne øyeblikk kan eg arrestere meg sjølv i å savne Brev-Giro, blodpølse, Kiss-kort, Ball-gensaren, Fragglene, Rubiks kube, Ghostbusters - og i dag savna eg til og med stabilt sideleie.
For det heiter ikkje det lengjer. Eg var på førstehjelpskurs i dag, og fekk ein nødvendig repitisjon på livreddande innsats. Men vart litt overraska over kor mykje endringar som har skjedd i livredning dei siste åra. Eg er jo glad for all ny forskning på korleis ein meir effektivt kan redde liv, så at 15 kompresjonar er vorte til 30, syns eg er strålande. Og eg forstå poenget med at det ikkje er vits i å leite etter pulsen lengjer. Og eg klarte også å svelgje at det ikkje lengjer heiter gjenopplivning. No heiter det livredning. Lingvistisk er det eit bedre ord. Eg kjøper den.
Men når den sympatiske sjukepleiaren fortalte at det heller ikkje heiter stabilt sideleie lengjer, så vart det ein endring for mykje for meg. No heiter det sideleie. Men det er altså ikkje stabilt, lengjer..? Det kan jo unekteleg høyres ut som ein bagatell, men når me til og med må endre på det som er stabilt, så begynner den mentale alderen min å løpe løpsk. Den spring mot dei gamle grinebitarane, som fortsatt svergar til Brum, kamferdrops og bukseselar.
Eg må visst kjøpe ei ny vinflaske i dag...
Skal vi danse?
Øy, det var eit spørsmål eg aldri har spurt nokon om før, uten å kødde. Skal ikkje gjere det no heller.
Men las nett i avisa at det skulle starte eit dansekurs i Ørsta. Og instruktøren skulle vere Ingrid Beate Thompson, bedre kjent som snella til Sigurd Sollien i Skal vi danse. Eg skal sjølvsagt ikkje melde meg på.
For tenk om eg er dritflink? Tenk om eg berre glir inn der, og eit heilt ukjent og urealistisk stortalent av ei ballerina, åpenbarar seg for alle dei andre deltakarane! Høyrte eg nokon som lo?
Det er ikkje kødd! Det kan godt hende eg er fabelaktig god å danse! Når eg berre får varma opp dansefoten, så kan det hende verden får sjå moves som aldri før har vorte presentert! Og da er det veldig sansynleg at snella til han Sigurd, plutselig vil at eg skal vere med i Skal vi danse på TV. Og det går jo ikkje. Har du sett dei kjolane? Viss eg skulle vridd meg ned i ei sånn leopard-drakt...kan dokke slutte å le?? Eg får ikkje konsentrert meg til å skrive vidare!
Altså, viss eg skulle manøvrert meg inn i nettingsstrømper og ein av dei kjolane med så heftig utringing at det ser ut som eg har hår på brystet...HYSJ! Ingenting å le av! Det hadde vorte bedårande nydelig, men eg kan jo ikkje. Eg må jo vere på jobb på mandagar i seks-sjutida, og eg hadde ikkje nådd det. Fly på søndag kveld og berre stress... Nei, det går ikkje. Sorry, damer.
(Scenehenvisning: Den potensielle danseløva av ein forfattar, lener seg godt tilbake i stolen og tenkjer: "Hmm, sånn er det å tenkje som ein mann med utømmelig sjølvtillit, altså! Det må eg prøve oftare! Og anbefale det til alle kvinner i Ørsta som egentlig har lyst å melde seg på kurs, men som ikkje tørr, fordi dei trur dei ikkje er flinke nok...)
D U E R M E I R E N N F L I N K N O K T I L A L T!!!
Men las nett i avisa at det skulle starte eit dansekurs i Ørsta. Og instruktøren skulle vere Ingrid Beate Thompson, bedre kjent som snella til Sigurd Sollien i Skal vi danse. Eg skal sjølvsagt ikkje melde meg på.
For tenk om eg er dritflink? Tenk om eg berre glir inn der, og eit heilt ukjent og urealistisk stortalent av ei ballerina, åpenbarar seg for alle dei andre deltakarane! Høyrte eg nokon som lo?
Det er ikkje kødd! Det kan godt hende eg er fabelaktig god å danse! Når eg berre får varma opp dansefoten, så kan det hende verden får sjå moves som aldri før har vorte presentert! Og da er det veldig sansynleg at snella til han Sigurd, plutselig vil at eg skal vere med i Skal vi danse på TV. Og det går jo ikkje. Har du sett dei kjolane? Viss eg skulle vridd meg ned i ei sånn leopard-drakt...kan dokke slutte å le?? Eg får ikkje konsentrert meg til å skrive vidare!
Altså, viss eg skulle manøvrert meg inn i nettingsstrømper og ein av dei kjolane med så heftig utringing at det ser ut som eg har hår på brystet...HYSJ! Ingenting å le av! Det hadde vorte bedårande nydelig, men eg kan jo ikkje. Eg må jo vere på jobb på mandagar i seks-sjutida, og eg hadde ikkje nådd det. Fly på søndag kveld og berre stress... Nei, det går ikkje. Sorry, damer.
(Scenehenvisning: Den potensielle danseløva av ein forfattar, lener seg godt tilbake i stolen og tenkjer: "Hmm, sånn er det å tenkje som ein mann med utømmelig sjølvtillit, altså! Det må eg prøve oftare! Og anbefale det til alle kvinner i Ørsta som egentlig har lyst å melde seg på kurs, men som ikkje tørr, fordi dei trur dei ikkje er flinke nok...)
D U E R M E I R E N N F L I N K N O K T I L A L T!!!
Kva skjedde med den globale oppvarminga??
Det er muleg eg har tatt feil. Det er muleg eg lo høgst først, også gløymte eg at den som ler sist, ler best. No angrar eg. No frys eg.
For ein månads tid sidan var eg nemleg litt eplekjekk, og lo av verdas mektigaste som sat i København og skulle redde kloden. Eg trudde dei egentleg var der på eit kamuflert julebord. Det var jo ikkje særleg truverdig, når dei overtrøytte, fnisete og med pulesveis, ramla ut av møtelokalet i siste minutt, og sa "We have a deal! (hikk!)". Eg trudde ikkje at det dokumentet dei i siste liten klarte å skrable ned, var verdt servietten det var skreve på.
Men i etterpåklokskapens lys, med hakkande tenner og frosne tær, forstår eg at dei redda moder Jord rett før jul. Obama kan klare alt, altså! Men etter ei veke med naglesprett, ullstilongs og polar voks på dei smørefrie langrennskia, forstår eg at det er slutt på den globale oppvarminga. Den siste månaden har me sansynlegvis bretta så mange mjølkekartongar og sortert så mykje matavfall, at den globale nedfrysninga allereie har starta. Det har vert -20 grader i ei veke, og endeleg har det vorte bruk for Det Norske Forsvaret. Dei har nett publisert boka: "Slik kler du deg i vinterkulda". Og akkurat no er 50 000 unge, tapre soldatar i ferd med empirisk forskning til oppfølgingsromanen: "Dette drikker du i vinterkulda".
Eg må innrømme at eg saknar den globale oppvarminga. Eg veit det er egoistisk, overfladisk og ansvarslaust - men eg er heilt nødt å innrømme at eg drit i om verda går ad undas om 1000 år. Er det verkeleg nokon som er så rause at dei orkar å halde ut denne sprengkulda resten av livet, berre for at dei som kjem ti generasjonar etter oss, skal få nyte jorda vår akkurat slik den er no? Berre at alt er nedfrose..dei kjem ikkje til å få laus ein einaste ting. Er det eit fullverdig liv for dei? Kan me verkeleg ta ansvar for alt? Eg høyrer til generasjon X - eg er vant til å kose meg og nyte livet! Og no frys eg på fingrane når eg kjøyrer bil - gje meg den globale oppvarminga tilbake!!
For ein månads tid sidan var eg nemleg litt eplekjekk, og lo av verdas mektigaste som sat i København og skulle redde kloden. Eg trudde dei egentleg var der på eit kamuflert julebord. Det var jo ikkje særleg truverdig, når dei overtrøytte, fnisete og med pulesveis, ramla ut av møtelokalet i siste minutt, og sa "We have a deal! (hikk!)". Eg trudde ikkje at det dokumentet dei i siste liten klarte å skrable ned, var verdt servietten det var skreve på.
Men i etterpåklokskapens lys, med hakkande tenner og frosne tær, forstår eg at dei redda moder Jord rett før jul. Obama kan klare alt, altså! Men etter ei veke med naglesprett, ullstilongs og polar voks på dei smørefrie langrennskia, forstår eg at det er slutt på den globale oppvarminga. Den siste månaden har me sansynlegvis bretta så mange mjølkekartongar og sortert så mykje matavfall, at den globale nedfrysninga allereie har starta. Det har vert -20 grader i ei veke, og endeleg har det vorte bruk for Det Norske Forsvaret. Dei har nett publisert boka: "Slik kler du deg i vinterkulda". Og akkurat no er 50 000 unge, tapre soldatar i ferd med empirisk forskning til oppfølgingsromanen: "Dette drikker du i vinterkulda".
Eg må innrømme at eg saknar den globale oppvarminga. Eg veit det er egoistisk, overfladisk og ansvarslaust - men eg er heilt nødt å innrømme at eg drit i om verda går ad undas om 1000 år. Er det verkeleg nokon som er så rause at dei orkar å halde ut denne sprengkulda resten av livet, berre for at dei som kjem ti generasjonar etter oss, skal få nyte jorda vår akkurat slik den er no? Berre at alt er nedfrose..dei kjem ikkje til å få laus ein einaste ting. Er det eit fullverdig liv for dei? Kan me verkeleg ta ansvar for alt? Eg høyrer til generasjon X - eg er vant til å kose meg og nyte livet! Og no frys eg på fingrane når eg kjøyrer bil - gje meg den globale oppvarminga tilbake!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)