Lean Life: Rask bakgrunnsoppdatering

Eg skal klare å motstå fristelsen av å gje deg heile soga bak lean-filosofien. Eg innser at den er for spesielt interesserte. Men eg er nødt å presentere den i uforskamma korte trekk:

1927: Liten japaner. Oppfyller drømmen sin og føder ein automatisk vevstol.
1929: Kona tek seg av vevingen. Han reiser til USA for å sjå på bilar. Han er som mannfolk flest.
19tretti-ein-gang: Japanaren selger patentrettighetane på vevstolen for ein slikk og ingenting.
1937: Istedenfor å drikke opp formuen, grunnlegger han Toyota. No vil han lage bilar.
1947: Den første Toyotaen ser dagens lys, sjølv om japansk økonomi er i grus.
1950: Dei tilsette streikar. Gjensidig tillit og avhengighet løyser floken. Sidan har dei aldri streika.
Dei 50 neste åra: Med enorm tolmodighet, disiplin, kundefokus og usvikelig tru på kvalitet, flytter Toyota stadig produksjonsgrenser, og setter seg vanvittige mål: Vi skal forbedre luftkvaliteten, forebygge ulykker og frese jorda rundt på sånn ca ein tank. Noko sånt. Og ha null feil. Det eine sinnsvake målet etter det andre.
2011: Kvart 4.sekund er ein splitters ny Toyota klar. Heile døgnet, heile året. Minimalt med feil. (og frikjent for den gasspedal-katastrofa)

Imponerande, hæ? Men dette er ingen reklamekampanje for Toyota. Likevel er det alltid interessant å høyre om gråstein som blir til gull. Om endringar som lykkast. Viss eg leitar djupast inni meg sjølv, og går forbi mine enkle fascinasjonar for damer og pupper, så er det mestringsfølelsen som er min sterkaste motivasjon. Det er den lykkerusen av å få noko til, som gir meg ny energi til å prøve vidare. Men eg er blitt så stor og forderva, at eg prøver å skjule denne barnslige gleden så godt eg kan. Ros er både vanskeleg å gje, og å motta:
- Flink? Eg? Puff. Eg gjer berre så godt eg kan, mumle, mumle...
Mens eit lite barn, derimot - suger fornuftig til seg alt skryt, og veks som ein svamp. Mestringsfølelse er undervurdert. Men meir om det seinare.

Heilt grunnleggande i lean-filosofien ligg kundefokuset. Det er av avgjerande betydning å definere kven kunden er. Og med tanke på lean som livsfilosofi; Kven er din kunde? Om du tenker deg din eigen kropp og sjel som ein organisasjon; Kven er kunden din? Kjæresten? Arbeidsgjevaren? Morra di? Eller deg sjølv?

Mitt utgangspunkt er at eg er kunden min. Eg må levere, slik at eg blir fornøgd. Slik at eg får mestringsfølelse. Da blir eg nemlig så jævli mykje greiare å ha med å gjere, for dere andre...;-)
Men dette er kanskje det vanskeligaste punktet, som må implementerast djupast inni deg sjølv;
- Kven er kunden din?