Etterlengta ønsker om utopiske evner

I Magasinet sine første år, hadde dei ei fast spalte der ein kjendis vart revolverintervjua om det meste, men det siste spørsmålet var: "Viss du kunne fått ei overnaturlig evne, kva evne ville du valgt da?"

Og det er eit fabelaktig spørsmål! Sjølvsagt utopisk, men for ein dagdrømmar så er det eit spørsmål som kan gje tankespinn i mange timar. Og med spørsmålet surrande i bakhovudet, kjem det ulike svar i ulike situasjonar. Og ein lengt etter å kunne gjere alt ein ikkje kan...

Tenk å kunne lese tankar, til dømes? Det ville gjett ein ubetalelig innsikt i både kva andre tenkjer om seg og sitt og om deg og ditt. Og med den kunnskapen kunne ein både hjelpt andre bedre, og ein kunne lært ein heil masse om seg sjølv. Det er sjelden du treff eit menneske som har lyst å fortelje deg akkurat kva vedkommande syns om deg.

Eller tenk å kunne fjerne ein sjukdom ved eit klapp på skuldra? Den evna er sårt ønska mange gangar. Eg anar ikkje korleis det er å vere alvorlig sjuk, men det er ein tung hjelpelaus følelse når det ikkje er noko ein kan gjere for å hjelpe. Ein blir så liten ved sidan av desse menneska, for ein forstår fort at dei har eit heilt anna perspektiv på livet. Det er nett som dei saman med sjukdommen fekk ein nøkkel, til ei anna dør som ser livet frå ein anna vinkel. Og sånn kan dei nyte resten av livet sitt, med ein større tilstedeværelse, ein større innsikt og kanskje ein større ro. Av og til får me andre lov til å stå bak, å holde i skjørtekanten mens desse kloke, sjuke menneska peikar i den retningen dei går, i eit forsøk på å vise oss kva som er viktig i livet. Men utan nøkkel er det vanskeleg å virkelig forstå.

Eller stundom treff eg mennesker eg har lyst å plassere på ein stol, åpne opp tank-lokket og fylle på med 100% konsentrert sjølvtillit. Få slutt på at dei luffar rundt og ikkje forstår at dei er strålande, fabelaktige mennesker, med all mulig grunn til å strekke seg ut og snakke høgare! Det fins sjølvsagt også mennesker eg har lyst å fylle opp med andre konsentrerte væsker...nokon treng kanskje 20% sjølvinnsikt, mens andre treng 75% humor...

Men i den siste tida har eg lengta mest etter evna til å fjerne sorg med eit stryk over kinnet. Alle desse menneska som før var så sprudlande og blide, men som no har mista nokon dei var så glad i, og fått eit tungt drag over seg. Tenk å kunne stryke det vekk! Det er sjølvsagt umulig i eit stryk, og kanskje heller ikkje noko poeng - dei treng kanskje å ha sorga si ei stund. Men kanskje mange små stryk, i form av ord, smil og små nikk, over lang lang tid, kan vere med å mildne den tyngste sorga. Så nett denne evna er kanskje ikkje overnaturlig likevel.

Viss du kunne fått ei overnaturlig evne, kva evne ville du valgt da?

4 kommentarer:

  1. ...e so godt å lese bloggen din Camilla..!

    ...store trøst i det du skrive..

    Klem Kristin.

    SvarSlett
  2. Akkurat nå kunne jeg mest tenkt meg at noen kunne ta bort sorg med et klapp, stryk eller smil...

    SvarSlett
  3. Så fint innlegg!!

    SvarSlett
  4. Ja ej må sei mej enige... veldig bra innlegg...både ditte og det forrige! Du e flinke å sette ord på ting veldig monge går å tenke på!

    SvarSlett

Morsomt om du legg att ei strofe ;-)